jæger ror,
og oda sitter foran i en pram som de har tatt
jeg står ved vinduet i natt
og en fiol er min trøst
snart vil sommervinden varsle høst
mens lyset er i nord,
vær velsignet du som ror

båten glir
nå slipper jæger årene og strekker seg langt frem,
hun tar hans hånd, den er hans hjem
hun ler, jeg ser at en pram
vender nesen ned så blygt i skam
for det som skjer om bord,
og de feberhete ord.

noe skjer,
han ligger der med hode i min søster mørke fang
en svarttrost vekker oss med sang,
en liten båt glir av sted,
mellom natt og dag i fjordens led,
ved hvitsten der vi bor,
jæger retter seg og ror

nok en natt,
er over, lyset kommer brått
min søster er litt trett
et dampskip fløyter, han ror rett mot dette hus det var allt
og jeg skjelver det er ganske kaldt
men oda larsson ler
mot sin bleke kavaler

båten blir
fortyød til bryggen nedenfor mitt vindu de står opp,
han prøver løfte hennes kropp, han elsker allt det hun er,
men han skjønner at han er for nær
han kysser hennes hår,
solen kommer og han går